Nå sitter hun her. Helt alene, sammenkrøpet i mørket. Hun visste ikke hva det var hun følte, men hun var sikker på at det ikke skulle være sånn. Det føltes feil. Hun skjønner ikke hvorfor en kald hånd holder rundt hjertet hennes. Den kalde hånden som tar tak i hjertet og vrenger og vrir til det er tomt.
Mørket sluker henne. Det eneste som lyser opp ansiktet hennes er en enslig flamme fra et enslig stearinlys. Det står bare midt på gulvet. Lyser. Ikke som henne selv.
Nå sitter han her også. Sammen med henne. De holder rundt hverandre. Det er kaldt, de trekker nærmere det høye stearinlyset. Det har blitt mindre. Brent opp. Smeltet. Gåsehuden blomstrer på begges kropper. De har bare hverandre, ingen andre. De ble forlatt begge to – de satt igjen uten noen ting.
Lyset har blitt mindre. De har sittet på gulvet en stund. I taushet. De har ingenting å si, ingenting å fortelle om. Fortiden er for sterk til å kunne legges på tunge. De skulle ligge pakket bort i all fremtid.
Gjennomtrekk. Snø. Kulde. Alt treffer dem samtidig. Rommet de sitter i er ikke som andre rom. En liten sammensnekret hytte. Den holder dem begge. Så vidt.
Vinden stilner. Snøen slutter å dale. Lyset slukner. Hjertene stopper. Isen kommer krypende.
søndag, desember 14
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)

4 kommentarer:
fy faen, du skriver bra!
jeg gråter
Du er heldig som klarer å skrive så bra! Historien din klarer virkelig å gå innpå deg! Drit bra as!
Veldig trist, men utrolig bra skrevet! Leseren blir rask grepet av måten du skriver på, kjempe jobb! Historien er også veldig bra, men vondt og trist på samme tid
Legg inn en kommentar